HVA
ER PLATER VERDT?
Skrevet av Jørn R. Andersen (en gang i forrige århundre)
Hva er plater verdt? Finnes det prislister på
plater?
Har kvaliteten noe å si
for verdien? Har utgave noe å si for
verdien?
OK, men hvordan får jeg solgt
platene mine til markedsverdi?
Shit, hvor får jeg nå kjøpt
plater til under markedsverdi?
Bør jeg forsikre
platesamlingen, og til hvilken verdi / takst?
Det
blir omtrent som å spørre om alle damer er fine. Man må selvsagt ta hvert
eksemplar for seg, og selv da kommer det an på øyet som ser. Men ja, plater er
verdt noe, alt fra noen ører til mange tusen. Den viktigste
tommelfinger-regelen innen platesamling, og all annen samling for den del, er
imidlertid at ingen plate er mer verdt en det noen til enhver tid er villig til
å betale for den. "Jaha" sier du kanskje nå, "da er det altså
meg selv som bestemmer hvor mye en plate er verdt for meg!" På en måte har
du jo rett i det, men tru bare ikke at alle selgere vil være enige med deg. En
selger har nemlig også sin oppfatning av hva en plate er verdt, enten fra års
erfaring, eller nitidig pløying av prislister, og / eller andre og mer
følelsesbetonte årsaker. Tro meg i hvert fall på mitt ord, en plates verdi kan
forandre seg voldsomt fra du mangler den til du har den! Jeg har faktisk ikke
rent sjeldent støtt på folk som klager på mine eller andres priser, de er da så
alt for høye. Det pussige er da selvsagt at de samme gnierne ofte kontakter meg
for å høre verdien på den og den plata de har fått en dublett av, og som da
plutselig skal skvises for det maksimale!
Vær
også klar over en viktig markedsmekanisme for verdibestemmelse av plater, og
andre samleobjekter, nemlig tilbud og etterspørsel. Det hjelper bare så altfor
lite at du vil selge den supersjeldne vinyl-testpressingen av "This
is" LP'en til Tom Jones, for hvem pokker er det som går rundt med en bløt
banan i buksa og samler på slikt? Uansett hvor unik skiva er må det være en
etterspørsel, og vel og merke, en etterspørsel er det ikke når ett
menneske spør etter den. En etterspørsel blir det først når mange er uten etter
den samme plata.
Jeg kan illustrere det med et norskt eksempel. Midt i
den værste pønk / nyveiv-tia i Norge, i 1980, gav fire posthippier ut LP'en
"Fakkeltog" under navnet Bridges. Få og ingen brøy seg da, og de
rundt 1000 eksemplara havna kjapt i 10-kroners-bøttene i landets bruktsjapper.
Plata, med sitt lave opplag, var jo egentlig råsjelden, på verdenbasis, så
hvorfor var den bare verdt 10 spenn? Null etterspørsel. Så i 1984 skjedde det
utrolige, en norsk gruppe toppet hitlistene verden over med "Take on
me". Da gikk det ikke lenge før ivrige A-ha samlere fant ut at gutta hadde
en fortid. Pål og Magne hadde gitt ut en LP med Bridges i 1980. Hvor lenge tror
du da det gikk før alle 10-kroners platene ble sugd opp av ivrige samlere og
grådige kremmere?! Det konservative
engelske platesamlerbladet Record Collector mente i sitt aprilnummeret i 1986
at plata måtte være verdt £20. Tre år senere vurderte de den til £60. At den
hele tiden ble omsatt for langt høyere priser her i landet, sier vel mest om de
såkalte guruene i England. Så i begynnelsen av 1990-tallet, ble plata omsatt
for et par høvdinger og vel så det, før den siden har stabilisert seg, kanskje
sunket noe. Hva har da skjedd på disse 10 åra? Plata har jo ikke egentlig blitt
noe særlig sjeldnere enn i 10-kroners epoken, opplaget er jo konstant. Sant
nok, og selvsagt har en del eksemplar forsvunnet for godt inn i store stabile
samlinger, men den viktigst årsaken er etterspørselen. Fra noen få likegyldige
nordmenn, til tusenvis av ekstatiske A-ha samlere verden over, samt det faktum
at også internasjonale samlere av prog/psych (som ofte har vidåpne
pengepunger), har vist å verdsette plata i kraft av musikken. Selv om moralen
her kanskje sier at det er mest lønnsomt å handle når plata er dritbillig, er
det et sørgelige faktum at de fleste plater kanskje aldri oppnår en samlerpris
som overgår platas nypris da den kom ut.
Finnes det prislister på plater?
Jepp,
det finnes, og de siste åra har man sett en økende strøm av bøker og hefter med
prisguider. Men merk ordet guide. Disse kan og bør brukes, som nettopp en
guide. Jada masa, men hvor får jeg tak i en sånn...guide? Vel, nå gidder ikke
jeg å reklamere gratis for noen, så du får jo lete i bokhandlere med egen
musikkavdeling, eller med sans for import. Eller søk på nettet, eller ta deg en
Londontur. Det finnes nemlig ingen norsk, eller skandinavisk, prisguide for
plater. De meste brukte og aktuelle her i vår del av verden er vel de engelske,
og de siste åra har ihverfall disse sett
dagen lys: Record Collector - Rare Record Price Guide, Music Master / Nick
Hamlyn - Price Guide for Record Collectors og John Wagstaff - The International
Record & CD Price Guide. Tror også Virgin har gitt ut et par. I Tyskland
finnes det en som er gitt ut av et platesamlerblad (Oldiemart), og fra Statene
finnes det en fra Goldmine og Jerry Osborne sine, minst. Det norske
platesamlerbladet Goldies har også i en årrekke tatt for seg norske plater i en
egen prisguide i bladet. Hvorvidt en revidert utgave av denne kommer i
bokformat vites ikke.
Det
som er vedt å merke seg er at alle de omtalte guidene omtaler tilnærmet strøkne
eksemplar. Slitte eksemplar er som regel verdt en brøkdel av verdien, mens
superstrøkne eksemplar kan oppnå feinsmecker-priser hinsidige alle guider. Husk
også at alle guider er fullstappa med plater og info, og forfatteren kan umulig
ha like god greie på alle sjanger og epoker. At RC sin prisguide verdisetter
den råsjeldne engelske LP'en til det obskure engelske progbandet Dog That Bit
People (Parlophone, R5880, 1971) til £200 virker jo voldsomt, men da en av
England største eksperter samtidig annonserer samme originalen til £400, må man
jo begynne å lure. Da han også fikk solgt den, sier det vel sitt om hvem som er
eksperten og hvem som er guider'n! Eksempla kan selvsagt gå andre veien også.
En del andre bøker og oppslagsverk, så som Vernon Joynson's glimrende "The
Tapetstry of delight" og "Fuzz, acid and flowers", Hans Pokoras
platepornobøker "1001 / 1002 Records Collector dreams", inneholder
også en verdivurdering av omtalte plater. Dette går på sjeldenhetsgrad, og ikke
pris, og er vel kanskje i det lange løp mer holdbart.
Ellers
kan man lære mye om verdier med å ta vare på alt man kommer over av salgs /
auksjons - kataloger / lister. Her får man et vist pekepinn om hvilken priser
platene blir, eller blir forsøkt, solgt for. Vær imidlertid obs på at priser
oppnådd på auksjon ikke nødvendigvis bør stå i samsvar med den generelle
markedsverdien. Det hender ofte at en overivrig og desperat kjøper får et
anfall av auksjonsfeber, og gir en fantasipris på ei plate. Dermed tror kanskje
både selger og markedet ellers at dette er verdien på plata. Dette bør ikke
nødvendigvis stemme lenge, da kanskje ingen andre er villige til å strekke seg
like langt. Er plata likevel verdt den høye fantasiprisen? Stadig
like forvirra...! Begynn fra toppen igjen.
Har kvaliteten noe å si for verdien?
Her
er svaret selvsagt, ja, alt! Forutsagt at plata i utgangspunktet i det hele
tatt er verdt noe. Sjekk vår side om "Hvordan er
platekvaliteten", og kanskje særlig kapitelet om kvalitetsgradering,
om ikke du er kjent med dette. Vær også obs på at det å kvalitetsgradere plater
er som et fag, og krever trening. Jeg har sett nok av plater som i en nyslått
selgers øyer er helt som nye, men knapt nok holder VG i nådeløst lyst og av et trenet
øye og øre.
La
oss ta utgangspunkt i ei plate som i prisguider er vurdert til å være verdt 200
kroner. Dette vil da gjelde et tilnærma strøkent eksemplar (M-). Om den samme
plata di derimot er godt slitt, eller skal vi si ganske vanlig slitt (VG), vil
den høyst være verdt halvparten. Er derimot både cover og plate helt perfekt,
et skikkelig strøkent arkiveksemplar, kan du nok plusse på en femtilapp, eller
mer om kjøper er tent nok. Vær her klar over at jo mer seriøst man samler, jo
mer nøye er man på kvaliteten. En del nybegynner og skrothuer er nok ikke så
nøye på kvaliteten, bare de får mange plater for penga (samler man ikke, men
skal ha festmusikk er saken selvsagt en annen), men generelt er det nå værre og
værre å bli kvitt eksemplar i VG kvalitet. For ikke å snakke om enda mer slitte
eksemplar. Vrakplater i FAIR kvalitet bør det helst stå Robert Johnson, årstall
1938 og hastighet 78rpm på, skal du bli kvitt de. Generelt må man imidlertid
være klar over at det kun er kvalitet som i det lange løp svarer seg.
Har utgave noe å si for verdien?
Jepp,
svaret er igjen et stort JA! Så godt som uten unntak er samlere ute etter
førsteutgaven, altså nøyaktig slik plata var da den kom ut for første gang.
Oftest også utgaven fra det landet artisten kom fra. At det også finnes samlere
som kun samler amerikanske pressinger av alle plater, får heller være unntaket
som bekrefter regelen. Et annet unntak er selvfølgelig samling av singler, hvor
utgaver fra opptil alle land i verden, kan ha interesse. Disse må imidlertid ha
sitt originale bildeomslag inntakt. Men, dette med førsteutgaver av plater er
viktig. Jamfør med boksamlere så er det selvsagt et hav av forskjell mellom en
førsteutgave av Ibsen og en bokklubbutgave fra 1990-tallet!
La
oss imidlertid holde oss til rocken, og platesamling, og hva er vel da bedre
enn å bruke verdens beste band som eksempel. Som de fleste andre med interesse
for rock og plater har du "Please please me" LP'en med The Beatles,
og du har hørt at den er dritmye verdt. La oss tenke oss at den er tilnærmet
strøken (M-), og la oss også glemme små spissfindige variasjoner som
"trainspotter'ne" sloss om. "Jeg kjøpte den ny på midten av
80-tallet, og den er på EMI", sier du. "Femtilapp", sier jeg da.
"Den ble kjøpt ny i 1975, platemerke er Parlophone", sier en annen.
"80 spenn" sier jeg. "Jeg kjøpte min i 1969, Parlophone med sølv/sort label i "boks", stereo,
laminert cover og med brettekanter bak", prøver en tredje optimist seg.
"Du nærmere deg, men fremdeles ikke mere enn 150-200 kroner", skuffer
jeg med. "Hva med min da, den kjøpte jeg i 1963, på Parlophone (PMC 1202)
med gul/sort skrift, laminert cover med
brettekanter og hele greia" ymter fjerdemann seg frampå med. "Nå
begynner'e å smake fugl, men ikke helt, den er nok "bare" god for
mellom 500 og 700", svarer jeg. "Da er vel ikke den jeg kjøpte i 63
heller noe da", resignerer den femte far i huset. "Jeg var sjømann
da, og da vi ankre i Newcastle smatt jeg innom den lokale platelanger'n og fikk
med meg de siste skrik fra Liverpool. Den ser ganske lik ut til den han forrige
hadde, men skrifta på labelen er i gull
og sort, og mono'en var utsolgt så jeg måtte nøye med stereo'n (PCS
3042)". Da blir jeg litt skjelven, og svarer: "Wow, book den tur'n te
Bali du, og ta med ræ kjerringa". See?! Utgaven har definitivt noe å si
for kvaliteten, selv om forskjellene i pris vanligvis ikke er så store som i
dette dobbelt opp gyldne eksempelet.
OK, men hvordan får jeg solgt platene mine til
markedsverdi?
Jasså,
så du ble bitt av pengejæver'n nå...! Du er jo ikke akkurat den første som er
det da, og det er vel egentlig ganske naturlig i dagens pengefikserte samfunn.
Unnskyld, det var jo ikke moral du var ute etter...; Det beste rådet jeg kan gi
deg om du skal selge, er å bli kvitt skiten mens interessen er på topp.
Platesamlermiljøet har faktisk visse likheter med aksjemiljøet, skjønner'u.
Eller motebransjen. De fleste samlere har litt lemmen-gen i seg, og trendene
kommer og går. Nå for tia er det ganske hipt å samle 60-talls singler med
bildecover, og jeg og andre tullinger øser nå ut hundringser på gamle mer eller
mindre bra singler vi tidligere kunne få for en femtilapp. Pønken har sin
renessanse (i hvert fall internasjonalt), mens progg-bølga er på vei ned,
bortsett fra argentinere og andre obskure ikkeland. Interessen for norske
70-talls LP'er er heller laber for tia, mens metallen er på vei opp. Så om du
skal tyne maks så må du følge litt med, og selge mens hysteriet er på topp. De
fleste lar grådigheten ta overhånd, og venter for lenge. Husk ingenting vokser
inn i himmelen. Og grunnen til at interessen faller, er først og fremst at alle
de tøffaste og mest nysgjerrige jegerne, samt de som driter penger (ofte de
samme folka!) har fått de beste objektene, og beveger seg videre i sin evige
rastløse jakt. De som da er igjen er gjerrigpompene og de trauste etternølerne
som må bli fortalt av andre hva de skal kjøpe. Og der sitter ikke penga løst,
skal jeg si deg.
Nok
om det, hvor du skal selge platene dine for mest mulig, har jeg vel ennå ikke
fortalt. Selvsagt vil jeg påstå at platemessa i Skien, og de fleste andre
platemesser, er et ypperlig sted for nettopp dette. Der treffer du de aller
fleste av de ivrigste, ofte blant de andre selgerne. Skal du selge selv, så må
de aktuelle arrangører kontaktes på forhånd for avtale om eventuell leie av
salgsplass. Om du bare skal kvitte deg med en håndfull plater, kan det være et
tips å ta runda blant selgerne og lodde interessen. Et tips her kan være og
ikke selge til den første og beste, kanskje han ved siden av er eksperten på
nettopp dine plater, og kan / vil gi deg en lang bedre pris. Husk imidlertid at
du ikke må regne med at selgere vil gi deg topp markedsverdi, om ikke da han
skal ha den til egen samling. Alle som selger må regne seg noe avanse for å
betale inn salgs / reise utgifter m.m. Du kan selvsagt også oppsøke en
spesialbutikk for bruktplater, som det finnes en eller flere av de fleste store
norske byer. De mest seriøse av disse vil gå ut
ifra markedspris, og betale deg maks en halvpart av dette. Synes du
dette virker rått, må du trekke hue ditt opp av gjørma og lande i nåtia igjen.
Ingen leker butikk, og det er faktisk temmelig store utgifter forbundet med å
drive ei sjappe. Skygg imidlertid unna typiske skrotbutikker og generelle
brukthandlere, da du der normalt vil få maks en tier pr. LP. Ellers er du jo
nettopp nå på en av de beste salgskanalene, Internett. Søk etter platesamlere,
eller besøk en av de mange nettstedene som driver auksjon. Vanlig folk får lagt
ut saker og ting gratis på de fleste av disse. Et problem kan da være om du er
grønn på kvalitetsvurdering, dette er svært viktig ved alt salg via post.
Husk
til sist at det selvsagt er en del luringer der ute, så ikke vær sikker på at
du får en fair pris på alt. Husk også at de fleste plater solgt i Norge er
vanlige, for ikke å si containermat (de glade 80-åra!), men har du mistanke om
at du har snaddersaker, så har du forhåpentlig fått noen tips nå.
Shit, hvor får jeg nå kjøpt plater til under
markedsverdi?
He
he, du trur vel ikke jeg røper det. Vel, det er egentlig ikke noe igjen å røpe,
vil vel noen si. En del samlere og selgere vil alltid være skeptiske til
informasjon om hobbyen sin. "For hvor får jeg da kjøpt (les: lurt til meg)
sjeldenheter for en slikk og ingenting, når Gud (unnskyld misbruket) og en
hvermann vet verdien på platene", sier noen som er negative til
prisguider, presseoppslag og lignende (sånn som disse sidene!). Det de ikke
tenker på er at informasjon, så sant den ikke er sensasjonsprega, kan få skulte
skatter fram i lyset. Så er det jo opp til enhvers moral om man skal betale en
fair pris, eller bøffe stakkar'n. Seriøse selgere / oppkjøpere bøffer selvsagt
ikke, da man jo kan risikere at den man kjøpte platene av stiller opp i sjappa,
på messa eller lignende, og ser at den uinteressante maks en-tier singelen til
Strawberry Alarm Clock står prisa til 450 spenn. Pinlig episoder som kan
resultere i bråk, om ikke selgeren foretar en vellykket og kraftig roing. En
annen sak er det selvsagt om den som kvitter seg med plata, selv bestemmer
prisen. Om man da kjenner vedkommende, kan man få et dilemma.
Men
hvor, var vel spørsmålet, var det ikke. Selvsagt på ei platemesse i Skien,
eller andre steder. Hvordan kan man gjøre kupp der da, da det bare er proffer
der? For det første er det ikke bare det. De fleste av selgerne er private, som
bare skal selge sine gamle plater, og disse er ikke nødvendigvis eksperter.
Eller de kan ha spesialisert seg på spesielle stilarter eller tidsepoker. Har
en gammal brylrock'er ei lita kasse med LP'er fra 70-tallet er det stor tjangs
for at han ikke har peil på nettopp det, og selvsagt motsatt. Samme gjelder
selvsagt i landets bruktplate-butikker. Selv om de oftest er utstyrt med et
helt arsenal av prisguider klarer de ikke å favne alt. Og vanlige bruktbutikker
og loppemarked kan selvsagt tråles, de har sjeldent peil, men sjeldent noe av
interesse også, om ikke Baccara og Top of the Pops er det store da. Men disse
stedene kan absolutt være bryet vert, om tålmodigheten holder. Internett, hvor
man finner salglister (sjekk våre linksider) og aksjoner, kan være kuppsteder
om man vet å lete.
Ellers
er skattene ofte nærmere enn du trur. Har du nå spørt den gamle tanta di om å
få se på de gamle singelmappene hennes da? Eller den trøtte flintskalle
kontor-rotta på jobben; en gammel avdanka hippie kan anta så mange former,
these days you know. Ellers er et godt tips at du ikke til en hver tid følger
strømmen, men ha litt teft og kjøp opp ting før de blir dyre, noe som for de
fleste med tett nese selvsagt vil resultere i hyllemeter med reinspikka og evig
dritt!
Bør jeg forsikre platesamlingen, og til hvilken verdi
/ takst?
Har
du en stor samling er svaret umiddelbart JA! Har du treogførti singler eller
seksti CD'er kan du glømme det, sannsynligvis da. Sjekk med ditt
forsikringsselskap om innboforsikringen dekker tap / forringelse av samlingen.
Få i så fall greie på hva den dekker. Gir de deg en fast pris pr. enhet, f.eks.
50 kroner plata, holder dette ikke mål. De har en tendens til å tenke at brukte
plater ikke er verdt stort, da de nettopp er brukte. Glem det, du skal ha en
sum som gjør at du kan kjøpe tilbake samlingen din. Hvor får du en original
Vertigo LP for 50 kroner i dag tro? Du må forsikra deg om at luringane forstår
at platene faktisk har en verdi, på linje med gamle frimerker, mynter eller
andre kjedelige selvfølgeligheter, og at de forsikrer samlingen din for en
gjenkjøpsverdi.
Du
kan si at vi i platesamlermiljø opererer med tre type verdier. Salgsverdi
er om en samling skal selges, og selger vil ha en anstendig, men realiserbar
salgsverdi eller takst. Denne er som regel en del under markedsverdi av grunner
tidligere nevnt. En markedsverdi angir hvor mye markedet er villig til å
betale for en plate til enhver tid. En gjenkjøpsverdi, i denne
sammenhengen, er imidlertid den verdien / taksten du må regne med for å kjøpe
opp igjen din samling på kort tid. Denne vil ofte være høyere enn begge de
andre, da både tid og avstand vil fordyre en rekonstruksjon av samlingen. Det
er denne taksten du bør ha på din samling. Dette er en takst
forsikringsselskapet ofte vil ha før de tegner spesialforsikring på samlingen,
eventuelt spesifiserer den som en egen del av innboforsikringen. Noen få
samlere og butikker tar slike oppdrag på si.
Det
første du imidlertid må er å lage en detaljert liste over alle platene i
samlingen. Oppbevar denne et annet sted enn der samlingen er, i en bankboks
eller hos familie eller lignende. Om ikke du gidder å spisse blyanten, finnes
det ypperlige dataprogrammer som er skreddersydd dette formålet, her kunne jeg
selvsagt gitt deg ei adresse eller to, men det var dette med smøringa da...
Uansett, så ikke utsett dette til i morra osv, det hadde vært dritsurt å bli
avspist med småpenger for en svær smelta haug av råsjelden vinyl.
Skien Platemesse Tilbake til toppen